miserable now

miserable now

Monday, May 17, 2004

Uit de machtige archieven

Dit artikel, wat baalde ik er destijds van dat ik dat vergeten ben in mijn tas te stoppen. En nu loop ik er in de informatiemetropool die google heet opeens tegen aan. Per ongeluk, nota bene. Alsof je je reeds lang vergeten nicht op de Spaanse Trappen in Rome tegenkomt (wat me twee weken geleden ook overkwam).
De setting van het artikel: DP-fest (en dan bedoel ik de zomereditie en niet dat slappe aftreksel rond de jaarwisseling in de Sub-church), Noorwegen. Voor jullie is er waarschijnlijk niet zoveel aan, het is dan ook in het Noors. Maar voor mij dus wel, en laat ik nou volmacht hebben vanalles op dit blog te flikkeren.
Er stond trouwens een briljante foto bij de geprinte versie, van Wim (die ook in het artikel zijn zegje doet), Broeder Ton, Abs, Dij en ik. Maar die moeten jullie er dus maar bijdenken.

Rock, kärlek og Jesus

MOTANGEN (Dagsavisen): DP-festivalen er festivalenes svar på «The Twilight Zone». Alt er som det skal være, bare helt annerledes.

ØYVIND HOLEN
Julie Skjønsberg (18) og Lina Holmström (21) selger «kärleksdrycka» med ripssmak for to kroner.
- Drikker du den blir alle av motsatt kjønn kjempeforelska i deg, lover Julie, mens Lina innrømmer at inntektene går til å dekke husleia hennes.
På campingplassen har nederlenderen Wim Schild (22) fortært dagens hermetikkmiddag, fyrer opp en rullings og forteller at han lever for «old school punk», mens kompisen Roel Griffioen (18) forteller har reist helt til gressletta Motangen i Blaker kommune for å se punkrockerne i Silver og deres lillesøstre Umbrella.
Marit Auke (20) fra Røyken er kledd i grønn Stereolab-skjorte, digger Motorpsycho og Belle & Sebastian og sover i en sliten mazda på sin aller første festival.
Og i platesjappa ved hovedscenen blar Magnus Olofsson (20) seg gjennom bunker med black metal i håp om å gjøre det store kuppet.

JESUS-PUNKER
Alt er med andre ord som det skal være på festival, men selv om DP-festivalen med første øyekast minner om en mye mindre og musikalsk hardere fetter av Øyafestivalen, er det mye som er annerledes når du først ser bedre etter.

- Kärlek, Jesus och musik, svarer Lina nå vi ber henne oppsummere DP-festivalen i tre ord.
- Punk er ikke min eneste religion, Gud er viktigere fordi han er den eneste personen som vet alt om meg, sier Wim.
Og hva er det som ligger oppslått på Marits sovepose i mazdaen hennes? Bibelen, oppslått på Paulus' romerbrev og med hyppige understrekinger.
Og rundt halsen til Magnus dingler et krusifiks og hans svarte t-skjorte stammer fra den kristne metalfestivalen Bobfest i Sverige.
I fjor samlet DP-festivalen 1.200 kristne rockere, og i år håper arrangørene - Oslo-menigheten SubChurch - på 1.500. Jenta som står rett foran meg på konsert beskriver situasjonen best. Hun har slitte rød Converse Allstars-sko, det lange håret er halvflidd og farget kullsvart og hun har svart neglelakk. Men på den røffe veska hennes har hun festet en button der det står «Gud er en råtass». For selv om punk, hip hop og metal tilsynelatende regjerer på DP-festivalen, er det Gud som er sjefen.

UT AV GETTOEN
- Går det an å være kristen og spille i rockeband samtidig er klisjéspørsmålet. NRKs «Kaliber» spurte om det. Og mange tror alle tekstene automatisk må dreie om Gud og lovsang dersom du er kristen musiker, sier Joakim Hellerud, pressesjef for DP-festivalen.

Kristenrocken har lenge vært en ghetto, men flere av de gamle skillelinjene er i ferd med å ramle sammen. Det kristne numetal-bandet P.O.D. er akkurat nå klodens største rockeband, i alle fall på MTV - der de er nominert til hele seks priser i årets MTV Video Awards. Og her hjemme har Silver, Maria Solheim og Umbrella ikke noe problem med å sjonglere spillejobber på DP, Quart, So What og Øyafestivalen.
- Vi er et DP-band. Vi går i SubChurch og har spilt her i tre år. Her er publikum nesten som våre supportere å regne, men nå er vi blitt så bra at vi kan spille andre steder. Men vi vil spille på DP til vi blir pensjonister, sier Hilma Nikolaisen (20) i Umbrella - og lillesøster til Emil i Silver.
Umbrella spiler på DP i kveld og på Øyafestivalen i august, mens Silver spiller i morgen. De har spilt på alle DP-festivalene siden 1996. Men selv om musikken er det viktigste på DP-festivalen er det også tid til møter og seminarer, og da kommer «twilight zone»-følelsen igjen snikende.

ROCKENS DISIPLER
- Jeg vet ikke hvem som spiller nå, det er noen hippier, fnyser Asle Eikrem (23) i DP-festivalen.

Og når den skjeggete og batikkprydete trioen fra det kristne kollektivet Jesus People USA i Chicago synger «I want to know you/I want to hear your voice» med tekstene på overhead, er tilstanden plutselig litt mer som en venter seg det skal være på kristenfestival.
Men disse møtene er plassert tidlig på dagen, slik at bare de som er mest interessert får de med seg - mens andre fortsatt sover ut etter heftig dansing til drum'n'bass og hip hop i elektronika-teltet til kl. 02 om natten.
- Det er lett å være en disippel, kristen og radikal her på DP-festivalen, men utfordringen er fortsatt å være det etter fem, 20 og 50 år. På 70-tallet var det hundretusenvis av ungdom på kristne festivaler, men hvor er de nå?, undres ungdomspresten Knut Tveitereid foran forsamlingen i festivalteltet.
Tveitereid snakker engelsk, for DP-festivalen trekker til seg mange utenlandske gjester og artister. Men møtene og misjoneringen holdes til et minimum, det er en nødt til når hele 45 artister skal spille på festivalens tre scener. Bare nattverden i natt avbryter konsertprogrammet i en halvtime, men etter altervinen står valget mellom punkrock med amerikanske Left Out eller drum'n'bass med Jericho Massive fram til kl. 02.

STEREOTYPER
- Veldig mange har et stereotypt bilde av hvordan kristne er, de ser for seg folk som sitter hjemme og spiser pizza og drikker brus med foreldrene. Samtidig er det mange kristne som fortsatt tar avstand fra rock'n'roll. Selv hørte jeg ikke på kristen musikk før for et år siden da jeg ble med i SubChurch, så dette er også en ny verden for meg, sier Liv Dagne Lunde (21) - debutant på DP-festivalen.

- Vi bruker rock og elgitarer i vår lovsang i SubChurch, men det er ikke slik at kristen musikk alltid må ha et kristent budskap.
Men nettopp det å kunne nyte sin egen favorittmusikk i et kristent miljø er viktig for DP-erne.
- Jeg kommer først og fremst for musikken, men samtidig møter jeg andre med felles tro og musikksmak. Det er jo ikke sånn at selv om en er kristen, er en lik alle andre kristne, sier Marit Auke.
- Mine ikke-kristne venner lurer fælt på hva DP-festivalen er, men de synes det høres kult ut. Jeg kommer hit for å komme nærmere Jesus, så dette er en festival som gir meg mye både musikalsk og åndelig. Men samtidig er det jo masse ukristen musikk som også fenger, ler Auke - fortsatt i t-skjorte med ikke fullt så kristne Stereolab.

15:53 | posted by roel |